På en gård i Stokke i Vestfold bodde det en gang en familie. Denne familien bestod av Far, 3 jenter: Rita, Marie og Frida og 5 gutter: Martin, Elias, Samuel, Frank og Herman. Moren dødde veldig tidlig, når barna var små. Altså levde denne familien på 9 lykkelig på gården, og hadde det bra. Etter som årene gikk fikk familien høre flere og flere urolige og kanskje skumle nyheter fra andre land.
De skumle nyhetene ble til slutt nyheter som kom fra Norge også. 26. Oktober 1942, som blir kalt den norske krystallnatten, ble alle i familien untatt Frida og Rita arrestert og sendt med båten "Donau" til Tyskland. På båten ble familien ydmyket ved spark, slag og stygge ord. Fra Tyskland ble de sendt til Polen, og
etter to dager ankom de utryddelsesleiren Auschwitz. "Støy og brøl utenfra fortalte oss at noe nytt var i vente".
Det som var igjen av bagasjen ble stående på stasjonen for å bli ettersendt. Deretter ble alle fra toget stilt opp i rekker på 5 og 5. En lege stod og sorterte menneskene til høgre eller venstre. Her var det ingen nåde. Kun de som kunne arbeide fikk gå til høgre. Etterpå skulle de som hadde gått til venstre kjøres bort i lastebiler. I bråket og menneskemylderet som oppstod kunne Herman se faren sin i en av lastebilene.
"Farvel, guttene mine, farvel!" ropte faren idet lastebilen kjørte. Det var siste gangen Herman og brødrene så sin far og sine søstre.
Da brødrene skulle skrive personopplysninger skrev Herman at han var musiker. Guttene fikk jobb i Birkenau og jobbet der fra morgen til kveld. Utenom jobb fikk de også så mye som 200 gram brød og litt tynn suppe midt på dagen. I januar 1943 ble brødrene skilt. Herman, Martin og Frank var sammen, mens Elias og Samuel var sammen. Ikke lenge etter var Samuel forsvunnet. Elias så de et par ganger. Kun 2 måneder etterpå forsvant også Martin. Herman og Frans (17 år) var alene igjen. Guttene holdt sammen, og prøvde å holde seg i live. Men forholdene i leiren var harde og de ble syke. Til slutt måtte de legges inn på sykestua (som vanligvis betydde døden, siden de syke ble sendt til gasskamrene). Men på grunn av venner blant pleierene kom de seg ut igjen. I mars fikk Herman og Frank høre at søstrene Rita og Frida hadde blitt sendt til Auschwitz. (Og rett til gasskamrene.) I april 1943 ble Frank sykere igjen og ble sendt bort. Han kom aldri tilbake. Herman mistet nesten lysten til å leve da han ble alene. Men i august 1943 ble et orkester opprettet i leiren. Der ble Herman utvalgt til å spille i dette orkesteret. Han var med å spilte på oppstillinger, henrettelser og til underholdning for vaktene.
Våren 1944 fikk Herman jobb som gartnerkommandant, der det ble dyrket grønnsaker til leirsjefene. Da klarte han å stjele mat til seg selv og levde på det. Da krigen nærmet seg slutten (januar 1945), flyttet tyskerene alle fangene fra leiren for å gå rundt 80 km. daglig i 20 kuldegrader nesten uten mat og drikke. De ble fraktet i tog gjennom Polen, Tsjekkoslovakia, Østerrike og så til slutt i Tyskland. Av 100.000 fanger ankom kun noen tusen den nye leiren Dora. Reisen hadde tatt 10 dager. Herman ble tatt for å bruke 1 ekstra sett med klær og noen venner fikk ham overført til Nordhausen. Her bar han lik til krematoriene, og det krydde av rotter og lopper. I mars melte han seg til bombekommande som var svært risikabelt, men gav ham dobbel porsjon med mat. Han ble da tilbakeført til Dora. Der hjalp vennene ham og han fikk jobb i orkesteret. I april ble Dora også evakuert og Herman kom til Bergen-Belsen. 14. april hørtes skudd fra de allierte som kom for å befri fangene. 28. april 1945 var endelig Herman på veg hjem igjen som den eneste overlevende av de 9 i familien!
