Tidenes tur til Russland - med Camilla

Jeg har vært på hjelpesendingstur til Russland 5 ganger. Det har vært helt spesielle, og fantastiske turer. Derfor har jeg alltid tenkt at jeg kunne tilbringe en sommer, eller deler av en sommer der. Og i vinter nevnte jeg det for Camilla, min gode veninne. Etter litt frem og tilbake ble vi enige om at dette skulle gjennomføres. Og vi snakket med Steinar Harila, bestilte flybiletter - og planla tur i 2 uker. En stund pratet vi om å ta russisk-kurs, men det ble det aldri noe av.

Vi tok med litt "rett-i-koppen-mat" som nødproviant. Klærne vi hadde med, tenkte vi å legge igjen der borte ved hjemreisen. Min første flytur (13.07.11) var til Helsinki, så kjørte taxi (kjære Sveta - tolken, hadde ordnet det) oss til Vyborg. Den 1. uken var vi på barnehjemmet "Agape", som ligger 0,5 t utenfor Vyborg. Før vi hadde fått satt koffertene inn på rommet, flokket barna seg rundt oss. De tok hendene våre, og skulle vise oss rundt ute. De mest utadvendte barna fikk vår oppmerksomhet i starten. Guttene, og noen av jentene, var mer i bakgrunnen. Etter hvert som vi lærte de mer rolige barna å kjenne, fikk vi se deres behov for kjærlighet og omsorg, uttrykt i deres forsiktige handlinger. Helt rolig stakk en av guttene hånden sin i min. En annen jente la alltid hodet sitt mot armen min.

Uken på "Agape" gikk altfor fort. Dagene bestod i mat, lek, hviletid (midt på dagen), og pugging av navn og enkelte russiske ord. Plutselig var dagen kommet da vi skulle videre. Det var vanskelig å reise fra barna, for vi hadde aldri vært alene - kun når vi låste rommet. Der vi var, var barna. Da vi kom tilbake på besøk etter vi hadde reist til det andre stedet, kastet barna seg rundt halsene våre. Vi følte at vi fikk bety noe for disse barna. Og de fikk bety mye for oss.

Den 2. uken var vi på barnesykehus. De fleste var der fordi foreldrene var på sykehus selv. Denne uken var vi mindre med barna, for direktøren der ville vi skulle se byen. Så vi fikk omvisning av hennes sønn og en kamerat. Dermed ble vi litt kjent i byen. 3 jenter fra Eiken kom plutselig en dag - de skulle også være der. Så det var mange opplevelser her. Det som kanskje var mest tankevekkende var at barna ikke kom til oss, slik som på "Agape". Vi tror kanskje det var fordi personalet her ikke var så greie. Vi så ett par ganger at barna ble slått og dasket til. Behovet for vår omsorg var kanskje enda større her. Vi spilte mye volleyball og basketball her. Det var kjekt, siden vi ikke var de dårligste, hehe. Men det var "ubegripelig" varmt. Over 30 grader, og steikende sol hver dag. 21.07. ble jeg 19 år, så vi feiret med barna. Gleden deres over å leke med ballongene, og spise sjokoladen vi delte ut, var utrolig. Jeg lærte noe viktig: jeg er altfor utakknemlig! Og 2 av disse barna (og en mor), som så og si ikke har noen ting, kom med gaver til meg. Jeg skulle delt mer med dem...

27.07.11 måtte vi reise hjem igjen. Selv om det var trist og vondt å reise fra barna, var det godt å komme hjem. Jeg hadde jo savnet mine folk, selv om dagene der borte var så minnerike at jeg skal og vil bære dem med meg resten av mitt liv!

Noen små glimt.. (3 første bilder fra Agape. Siste fra barnesykehuset)Her hadde vi tatt et bilde. Camilla gjorde en grimase, så jeg lo så jeg gråt. Da trøstet Yulia meg..
Gavmildhet! Nikita (på bildet) kom med russisk-norsk-ordboka en dag. Så pekte han på "ungkar". Hva han mente kan vi bare gjette oss til :)

Jeg, Camilla og noen av "våre" barn fra Agape..

Alina fra barnesykehuset. En herlig, søt jente - med sykt mye energi. Og hun lo hele tiden (falskt til tider)- ofte bare for å le.. Så vi måtte bare le selv av denne lille solstrålen.

Under revidering..